På begynnelsen av 1400 tallet var den utstyrsmessige grensen mellom væpnere og riddere visket ut. Når det var snakk om våpen, rustning og ferdigheter til hest kunne de være like bra rustet. Den store forskjellen lå i at en ridder var adelig og derfor hadde råd og kapasitet til å organisere og bekoste styrkene (og få betalt), mens væpnerne var hans rytterkrigere som ble betalt for være med i strid.

En god rustning gjorde rytterkrigeren så godt som usårlig så lenge han satt høyt til sin hest, og med en mobilitet og hastighet som fikk alle andre styrker til å virke som sniler. Rytterne var den tunge slegga som kunne brukes til taktiske overraskelses angrep, mot artilleri, fotsoldater og sivile.