Kanonskytterne var middelalderens våghalser. De leflet med noe man ikke helt forstod, men som åpenbart hadde en litt for tett tilknyttning med de onde makter. Å få prestens velsignelse før hakebøsser, handkanoner og kanoner skulle avfyres var en forutsettning for at ikke alle mann skulle ende livet i et flammehav. Og med enkel teknologi kunne man skyte steinkuler på størrelse med egg, med nesten like god pressisjon som dagens resevestyrker, men også med en vesentlig større kruttmengde og risiko for egen helse og lemmer.