Kanonskytterne var middelalderens våghalser. De leflet med noe man ikke helt forstod, og som åpenbart hadde en litt for tett tilknytning med de onde makter. Å få prestens velsignelse før hakebøsser, stangbøsser, bombarder og store kanoner skulle avfyres, var en forutsetning for at ikke alle mann skulle ende livet i et flammehav. Og med enkel teknologi kunne man skyte steinkuler på størrelse med egg, med nesten like god pressisjon som dagens reservestyrker, men også med en vesentlig større kruttmengde og risiko for egen helse og lemmer.